Jo, men ... ... ...

I timen i på mandag, snakka vi en del om hvordan vi bruker språket, slang, turskifte, forskjellige høflighetsgrader og når vi bruker hvilke.

Turskifte syns jeg var ganske interessant. Turskifte er hvordan vi signaliserer at vi er ferdige med å snakke og lar den andre personen snakke. Så jeg prøvde å tenke litt mer over hvordan jeg og forskjellige folk rundt meg, og kom fram til dette: Jeg har, ganske ofte, irritert meg over at venninnene mine ikke lar meg slippe til når de snakker. Selv syns jeg at jeg er ganske god til å signalisere at jeg faktisk har noe å si. Til slutt blir det bare til at vi snakker i munnen på hverandre. De gjør nok dette fordi de er vant til å snakke høyt hjemme siden de har mange søsken, mens jeg som er enebarn, ikke trenger å rope etter så mange folk hver dag. De kommer også fra en annen etnisk bakgrunn enn meg, så vi har ganske forskellige måter å gjøre ting på. Jeg har funnet ut etterhvert, at "Jo, men ..." ikke virker særlig godt.

Vi fikk også en oppgave som vi skulle gjøre, og her skulle vi svare på om denne setningen: “Would you mind coming for dinner some time?”, bare er en høflig ytring eller om de virkelig vil at du skal komme en gang. Her ville jeg tross at de virkelig vil at du skal komme. Jeg tenker at det er litt merkelig å spørre om dette, og ikke mene noe med det. Jeg skjønner at “How are you?” bare noe man bruker når man hilser, og ikke et spørsmål du forventer et ordentlig svar på, men ikke den forrige setningen. Dette er fordi jeg “tenker på norsk”.

Ma og pa

På fredag i uke 44, hadde jeg (og resten av komunikasjon og kultur klassa mi) om verbal kommunikasjon. Vi lærte en del nye ord, som f.eks. morfologi; altså kunnskapen om bøyninger av ord. Vi lærte om pragmatikk; det setningen/ordet betyr i forhold til konteksten, og semantikk; som er det logiske innholdet i språket, den vanlige meningen. Mange andre fine ord også.

Det som satt igjen i hodet mitt etter timen var dette her; hvorfor mamma og pappa høres så likt ut på så mange språk. Grunnen til det er da (ifølge læreren vår), at lydene ‘ma’ og ‘pa’ er de enkleste lydene et barn kan lage og kanskje de første også. For cirka et år sia, fikk jeg en bok som het “Språk” av moren min (halve boka var faktisk på nynorsk :D). Boka hadde dette som ett av temaene. Haha, så er det jeg husker fra timen, egentlig bare det jeg visste fra før da? Næææææi. Jeg sier ikke at jeg ikke lærte noe, men at jeg bare er litt treig med lære sånne ting (så du kan bare ta det rolig, Johanne ;)). Heldigvis har jeg skrevet notater fra timen, ellers hadde jeg nok glemt det - etter en stund (igjen fordi jeg ikke er god til sånt).

PS: Jeg sjokolade, ikke spiser hver dag!