Jo, men ... ... ...

I timen i på mandag, snakka vi en del om hvordan vi bruker språket, slang, turskifte, forskjellige høflighetsgrader og når vi bruker hvilke.

Turskifte syns jeg var ganske interessant. Turskifte er hvordan vi signaliserer at vi er ferdige med å snakke og lar den andre personen snakke. Så jeg prøvde å tenke litt mer over hvordan jeg og forskjellige folk rundt meg, og kom fram til dette: Jeg har, ganske ofte, irritert meg over at venninnene mine ikke lar meg slippe til når de snakker. Selv syns jeg at jeg er ganske god til å signalisere at jeg faktisk har noe å si. Til slutt blir det bare til at vi snakker i munnen på hverandre. De gjør nok dette fordi de er vant til å snakke høyt hjemme siden de har mange søsken, mens jeg som er enebarn, ikke trenger å rope etter så mange folk hver dag. De kommer også fra en annen etnisk bakgrunn enn meg, så vi har ganske forskellige måter å gjøre ting på. Jeg har funnet ut etterhvert, at "Jo, men ..." ikke virker særlig godt.

Vi fikk også en oppgave som vi skulle gjøre, og her skulle vi svare på om denne setningen: “Would you mind coming for dinner some time?”, bare er en høflig ytring eller om de virkelig vil at du skal komme en gang. Her ville jeg tross at de virkelig vil at du skal komme. Jeg tenker at det er litt merkelig å spørre om dette, og ikke mene noe med det. Jeg skjønner at “How are you?” bare noe man bruker når man hilser, og ikke et spørsmål du forventer et ordentlig svar på, men ikke den forrige setningen. Dette er fordi jeg “tenker på norsk”.