Ære

Verdikonflikt i dialogens tid

I dag har jeg tenkt til å skrive om teksten til Unni Wikan (Kronikk i Aftenposten 27.05.09), som egentlig handler om æresdrap. Unni er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I kronikken tar hun for seg hvordan hun tenker når hun hører slike historier, noe som hun prøver å gi oss et lite innblikk i. Altså hennes tanker.

Først har jeg lyst til å skrive litt generelt om teksten til hennes, hva jeg syns om den og hva hun prøver å fortelle oss. Så vil jeg skrive om en av sakene hennes og prøve å forstå saken om Ghazala (ved hjelp av noen begrep jeg har lært i kommunikasjon og kultur).

Jeg har også inkludert noe bilder av Ghazala, som jeg fant på en annen blogg (som faktisk ligner mistenkelig på min... hmmm... :p)

I motsetning til overskriftsaviser, møter hun problemene på en litt annen måte.

I motsetning til andre aviser, sånn som Dagbladet eller VG (tabloidpressen) for eksempel, hvor de bare ville tatt med det dramatiske over det, altså ”Nok et æresdrap i Danmark! Pakistansk jente skutt av egen bror - på lyse dagen!” f.eks., tar Unni Wikan oss med inn i tankegangen sin, eller går dypere inn i saken, og finner alle ofrene.

Et eksempel er drapet på Ghazala, hvor hun forteller oss at det ikke bare er Ghazala og hennes afghanske kjæreste som er ofre her, men også brødrene; som da er ofre for sine foreldres kultur. Broren som skjøt var 30 år og nybakt far, mens alle de andre brødrene også var fedre, tanten, som også ble tiltalt hadde 4 barn. Alle de 9 som var aktive i drapet risikerer livstidsfengsel eller utvisning fra Danmark. Hun forklarer at det ikke bare er de som blir klart fysisk skadet akkurat i gjerningsmomentet som er ofrene, men også de som kommer til å merke følgene etter drapet.

Noe annet som verken Dagbladet eller VG hadde sagt mye om, er at i ingen av sakene hun skriver om, har problemene noe som helst med religion å gjøre. De ville skrevet om æresdrap og religion mens Unni Wikan har gått inn i stoffet, og funnet ut at ingen av dem var spesielt religiøse. Dette kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med forskjellene i Aftenposten, og Dagbladet og VG.

Jeg tror hun gjør dette, ikke for å få oss til å akseptere det og tenke ”Å, ja, men da er det jo greit!”, men for å forstå hvor komplisert det er, og at vi ikke bare kan sette inn en modell, og da også skylle på den.

Og nå..... om Ghazala saken!

Et bilde fra en film fra når hun ble drept

(ja, en tilfeldig forbipasserende på gaten bestemte

seg for å filme dette).

Det står ingen steder, ikke i koranen eller noen lover, at du skal begå æresdrap, men i deres kultur er æresdrap nedarvet i generasjoner.

Hva gjør dette med familien og det enkelte familiemedlem, når man er født i en kultur hvor æresdrap er normalt, og bosetter deg i en helt annen kultur, hvor det er straffbart?

Siden dette nå er en kultur- og kummunikasjonsblogg, må jeg jo ha med noe jeg har lært derfra også. Noe av det første Kulturfilter – Man kan si samme ting til folk fra forskjellige kulturer og de vil forstå det forskjellig etter det har gått gjennom kulturfilteret deres (det er ganske viktig at man ikke drar inn religion her). Etter at Ghazala ba om lov til å gifte seg med sin afghanske kjæreste – og foreldrene sa nei, brøt hun med familien. Hun giftet seg med ham og flyktet til Sjælland I Danmark.

Så har det seg slik at kontekst kan deles inn i høykontekst og lavkontekst. Hvis vi nå tar med disse uttrykkene, er drapet på Ghazala et hvor lavkontekst er et problem? Uttrykket lavkontekst bruker vi når det er vanskelig for en outsider å forstå en kultur, på grunn av at det mange uskrevne lover.

(Deres kultur, hvor de har lagd seg en helt ny kultur, ved at en del av familien har bodd her hele livet, en annen del har flyttet hit etter et halvt år i Pakistan og kvinnene i familien har så vidt vært i Norge, kan man vel kalle det en lavkontekstkultur.)

Hvordan kan vi forstå brødrenes reaksjon her? Hvordan er det mulig å forstå at en hel familie kan bestemme seg for å ta livet av et familiemedlem? Hvordan er det mulig å forstå at det skal kunne forsvares ut fra pakistansk lov? Det er vanskelig for oss som er oppvokst i en nordisk kultur, å forstå nødvendigheten av æresdrap. Vi kan velge å fordømme det eller vi kan velge å forsøke å forstå det og sette oss inn i det, og så dømme.

Etter å ha tenkt en stund, har jeg en del spørsmål. Jeg syns er at når man er i Norge så skal man følge vår lov, selv om kanskje det ikke er det samme som foreldrene eller familien sier. De burde ikke drept Ghazala, tenker jeg, fordi jeg syns ikke noe om æresdrap. Jeg tenker også på broren som skjøt sin egen søster. Ble han tvunget til det av sin far, eller tror han og hans brødre også at æresdrap står over dansk lov? Og kanskje dette ikke hadde vært et problem hvis de hadde vært i sitt eget land, hvor hun visste at hvis hun forelsket seg i en Engelskmann, så var det en stor risiko at hun ikke ville overleve lenge. Kanskje håpet hun at siden hun nå var i Danmark så var risikoen for å bli drept mindre enn den var hvis hun hadde vært i Pakistan?

Og hva med de pakistanske taxisjåførene i Københav

n som spionerte for familien for å finne Ghazala og hennes mann. De burde også vite at familien ønsket å straffe paret, såpass godt kjenner de det verdensbildet som familien Abbas var en del av. De er vel også medskyldige?

Her er det bildet jeg fant av Ghazala.